Tilpassing eller ikke

En bekjent av oss kunne for en tid tilbake fortelle oss om et annet brudepar som ville gifte seg. De skulle (som oss) gifte seg på tinghuset først og etterpå få en velsignelse i kirken.. Men de møtte motstand fra Presten som skulle vie dem. BEGGE ville ha kjoler på og dette førte til at presten nektet å vie dem, da han mente at det "Maskuline" måtte være representert ved alteret. Altså at en MÅTTE bruke dress..

Jeg og Ida fikk ikke ro etter å ha hørt dette, (vi SKAL begge ha kjoler)  så vi måtte naturligvis sjekke dette opp her i Sarpsborg.

Ida kasta seg over tlf å kom igjennom til Kirkekontoret,der fikk hun snakke med en litt kvass dame som på under 3 minutter klarte å skvise inn at dette ikke var et ekte bryllup at dette KUN var en forbønn, å dette  x antall ganger.. Men at hun skulle få prosten til å ringe oss opp. Bridezilla 1 og 2, var i full krisemodus! Hva om? Tenk om?

Vi ble ringt opp av en imøtekommende dame, som ville besvare spørsmålene våre så godt hun kunne.

Hun kunne ikke forstå i hvilke hjemmel den presten skulle hatt til grunn for dette. Og at de på ingen  måte kan bestemme noenting annet enn at det liturgiske oppsettet ikke skal være helt likt en vielse for heterofile.

Dette var utrolig deilig å høre.. For bridezillaene dukket opp en liten periode og ble hysteriske og tok sorgene på forskudd.

Videre spurte jeg om hvordan en slik forbønn/ velsignelse foregikk ifht til tid osv. Og her kunne hun rett og slett fortelle at dette hadde de ikke mye erfaring med. Men at det var opp til presten som selv lager til en slik forbønn.. Og hadde det vært opp til henne, ville hun laget et forslag og vist frem til oss og hørt på vår mening om den. For de har rett og slett ikke så mye erfaring med dette.

Avslutningsvis ønsket hun oss hjertelig velkommen, og at de gledet seg til å gjøre dette for oss.Og at jeg skulle hilse til kjæresten min.

Vi satt etter samtalen, med en positiv følelse, at det ikke er vi som skal tilpasse oss kirken. Men at det faktisk er kirken som prøver å tilpasse seg oss.

Så for the record.. Vi kan med ro i sjelen fortsette kjolejakten, vel vitende om at vi blir tatt godt i mot i kirken på vår store dag.